Av Agnete Nesse
I dette kapittelet diskuteres spørsmål som er relevante for all språkhistorieskrivning. Det første som tas opp, er periodisering, altså hvordan vi deler historien opp i deler for å få oversikt og for å bli i stand til å analysere og forstå. Deretter drøftes de ulike tilnærmingene til språket som system og språket som samfunnsfenomen, og hva slags utslag dette kan få når en undersøker talespråk, skriftspråk eller begge deler. Kapittelet avsluttes med en del om språkhistoriske kilder. Først presenteres påstanden at det er spørsmålene en stiller til språkhistorien, som avgjør om en språkhistorisk kilde er god eller dårlig, og dernest presenteres ulike typer kilder som er typiske for de ulike språkhistoriske periodene.
Kapittel 2: Den eldste tiden (–700)
Av Michael Schulte og Henrik Williams
Hva er det eldste nordiske – og derved også norske – språket, og hva er det som kjennetegner det? Og hvilke kilder er tilgjengelige som vitner om dette språket? Urnordisk er blitt utforsket i et samarbeid mellom lingvister og runologer som over tid klarte å lese – dvs. dekode – de eldste runeinnskriftene og tolke deres språklige innhold. Men det finnes andre typer kilder som også har en lang forskningshistorie, og som også er viktige som kilder for kunnskap om den eldste tiden, f.eks. finsk-ugriske lånord i finsk og samisk. I dette kapittelet er det lagt vekt på det eldste kildematerialet og dets ulike tolkningstradisjoner. Fremstillingen fokuserer på lydendringsprosesser der urnordisk skiller seg ut som en germansk, særlig nordvestgermansk varietet. I tillegg presenteres en synkron beskrivelse av fonologi, morfologi og syntaks i urnordisk.
Kapittelet er skrevet av Michael Schulte bortsett fra bolk 2.5, som er skrevet av Henrik Williams.
Kapittel 3: Vikingtiden (700–1050)
Av Michael Schulte
Vikingtiden er perioden da Norge som rike begynner å vokse. I denne perioden tas også landsnavnet i bruk. Hva er de historiske og lingvistiske forutsetningene for denne riksdannelsen, og hvordan utvikles det norske språket som en nordisk dialekt? Hvilke kilder har vi som kan dokumentere denne språklige utviklingen? Dette kapittelet skisserer de store språkhistoriske linjene samtidig som det vektlegger selve språksystemet på et synkront plan. Det blir gjort rede for hvordan språksystemets fonologi, morfologi og syntaks har endret seg fra urnordisk til gammelnorsk. Den kronologiske dokumentasjonen innbefatter sentrale norske runesteiner fra hele denne perioden – fra Eggja-innskriften rundt 650/700 til Fåberg-innskriften rundt 1050. De språkhistoriske tidslinjene er illustrert med eksempler fra skaldediktningen og runeinnskriftene.
Kapittel 4: Høgmellomalderen (1050–1350)
Av Odd Einar Haugen
Med den yngre gammalnorske perioden i høgmellomalderen får vi rikare kjelder å ause av enn det som gjeld for tidlegare periodar. Runeskrifta vart framleis brukt i denne perioden og eit stykke inn i neste. Men det som verkeleg endrar kjeldetilfanget, er skriftfestinga av norsk i det latinske alfabetet, truleg i andre halvpart av 1000-talet. Sjølv om ingen av handskriftene frå dei første 100 åra er bevarte, har vi frå rundt år 1200 ein brei og rik litteratur, og frå dei neste 150 åra kan vi utnytte eit korpus på fleire millionar ord. Materialet fordeler seg på tre hovudfelt: runer, handskrifter og diplom (brev). Døme frå alle tre kjeldekategoriane blir framlagde til dokumentasjon i kapittelet med illustrasjonar, transkripsjonar og omsetjingar. Med utgangspunkt i språktilstanden rundt 1100 gjev kapittelet først ein systematisk gjennomgang av lydlære, formlære og setningslære i gammalnorsk og deretter eit oversyn over den variasjonen vi kan lese ut av kjeldene, både geografisk, i form av tidlege dialektskilnader, og historisk, i form av språktrekk som vi ser endrar seg gjennom perioden. Gjennomgåande framstår 1050–1350 som ein stabil periode, og først mot slutten kan vi særleg i diploma sjå at språket er i tiltakande endring.
Kapittel 5: Seinmellomalderen (1350–1536)
Av Endre Mørck
Seinmellomalderen er prega av de politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle følgene av befolkningsnedgangen som svartedauden og seinere pestepidemier førte til. I dette kapitlet blir det gitt historisk bakgrunnsstoff som er av betydning for å forstå språkforholda og språkutviklinga i denne perioden. Videre blir bruken av og forma på skriftspråket – inkludert runeskrift – behandla. Den sentrale delen av kapitlet består av en beskrivelse av språksystemet, som viser at mellomnorsk språk både i fonologi, morfologi og syntaks endrer seg i større eller mindre grad fra gammalnorsk og i retning av moderne norsk. Etterpå tas det opp språksosiale forhold med særlig vekt på språkkontakt og påvirkning på norsk fra andre språk. Fire språkprøver gir eksempel på norsk språk forholdsvis tidlig i perioden og mot slutten av den og viser veksling mellom norsk og henholdsvis latin og nedertysk.
Kapittel 6: Dansketiden (1536–1814)
Av Agnete Nesse og Arne Torp
Dansketiden i norsk språkhistorie er den perioden da avstanden mellom skriftspråket og talemålet til flertallet av befolkningen antas å være størst. Dette kapittelet er derfor delt i to deler, ett om skriftspråket og ett om talemålet. Den første delen tar for seg det dansknorske skriftspråket slik det ble brukt i Norge i denne perioden. Forandringene som skjedde, blir diskutert, og i tillegg presenteres to tekster som eksempler, en fra perioden før standardiseringen av skriftspråket begynte, og en etter. Den andre delen av kapittelet dreier seg om de norske dialektene og hvordan de ble forandret fra det systemet vi kjenner til i mellomnorsk tid og frem til dialektene slik vi kjenner dem fra beskrivelser fra 1800-tallet. Fordi kildematerialet til norske dialekter i denne perioden er relativt beskjedent, brukes en rekonstruerende metode for å få frem hvilke endringer som skjedde. I talemålsdelen av kapittelet presenteres også noen av bydialektene som var etablert i denne perioden, i tillegg til den begynnende sosiale variasjonen i norske talemål.
Delkapitlene 1–3 er skrevet av Agnete Nesse. Delkapitlene 4–7 er skrevet av Arne Torp.
Kapittel 7: Unionstida med Sverige (1814–1905)
Av Oddmund Løkensgard Hoel
Kapittelet tek føre seg det knappe hundreåret frå 1814 til 1905 då Noreg var i union med Sverige. Framstillinga byrjar med den nye språkpolitiske situasjonen som det norske sjølvstendet og Grunnlova skapte i 1814. Utviklinga av talemålet, både bygde- og bydialektane og det høgare talemålet, blir følgt gjennom heile hundreåret, og det same blir bruken av det rådande dansknorske skriftmålet. Ein eigen bolk er vigd dei store teknologiske endringane som skrifta gjekk gjennom, både prente- og handskriftteknologi, som var viktig for å gjere skrift til eit massefenomen. Dei tre siste bolkane tek føre seg språkpolitikk og språkdebatt gjennom perioden. Framstillinga legg vekt på at 1814–1905 var ein periode med små språklege, men store språkpolitiske endringar i Noreg.
Kapittel 8: Det selvstendige Norge (1905–1945)
Av Gro-Renée Rambø
Perioden 1905–1945 rammes inn av to årstall som begge markerer norsk politisk selvstendighet. Både unionsoppløsningen i 1905 og avslutningen på andre verdenskrig i 1945 fikk stor betydning for argumentasjon, legitimering og ideologi knyttet til ulike språkspørsmål i samtiden. Dette fikk igjen betydning for hvordan språket ble normert. Språkhistorisk viser perioden tydelig hvordan skiftende og varierende samfunnsforhold og samfunnsstrukturer har betydning for språkdebatt og språkendring, både den styrte og den frie. Både geografiske, kulturelle og sosiale argumenter brukes i ordskiftet om språkforhold. Sosiale argumenter trer etter hvert frem og blir like markerte som de nasjonale var det på 1800-tallet. En arena som åpenbart er særlig sentral for den offentlige språkstyringen, er skolen, og diskusjoner og vedtak knyttet til språkvalg og lovvedtak rettet mot ulike nivåer i skoleverket får derfor en sentral plass. I tillegg nevnes språkbruk på andre arenaer, som offentlig forvaltning, kirke og kringkasting. Også forhold som handler om regulering og vedtak knyttet til andre språk i Norge er viktig i en språkhistorisk oversikt som handler om første halvdel av 1900-tallet – fremfor noe gjelder dette fornorskningsprosessen overfor kvener og samer, som også fikk viktige følger for språkene deres.
Kapittel 9: Det moderne Noreg (1945–2015)
Av Lars S. Vikør
Dette kapittelet dekker ein periode med ei overflod av kjelder kombinert med ein mangel på historisk avstand som gjer analysen av kjeldene og framstillinga av historiske mønster vanskeleg eller umogleg: Vi har enno ikkje “fasiten” som vil gi framtidige forskargenerasjonar innsikt i “korleis det gjekk”. Men vi har eit heilt spesielt nærsyn på detaljane i det som skjedde; dette kapittelet er det einaste i dette bandet som er skrive av ein person som sjølv har gjennomlevd heile den beskrivne perioden, først som sosialiseringsobjekt, seinare som aktør i språkutviklinga, og som slik sett er informant og forskar samtidig. Det er først og fremst språksamfunnet som står i sentrum for interessa her, men til slutt i kapittelet kjem ein bolk som skisserer utviklingstendensar i sjølve språket, både i skrift og tale, i denne stutte språkhistoriske perioden på sytti år.
Forfattere
Odd Einar Haugen (f. 1954) er professor i norrøn filologi ved Universitetet i Bergen. Han har gjennom mange år arbeidet innenfor tekstkritikk og tekstfilologi, like fra dr.philos.-avhandlingen om Niðrstigningar saga (1992). Seinere har han publisert en lang rekke bidrag på dette feltet, bl.a. i Altnordische Philologie (Berlin 2007) og Digital Critical Editions (Chicago 2014). Han har vært leder av Medieval Unicode Font Initiative (www.mufi.info) 2001–2015 og Medieval Nordic Text Archive (www.menota.org) siden 2001. Han har også publisert flere grammatikker over norrønt, på norsk og tysk, og er hovedredaktør for det italienske Le lingue nordiche nel medioevo (under utgivelse i 2017).
Oddmund Løkensgard Hoel (f. 1968) er førsteamanuensis i historie ved Høgskulen på Vestlandet, studiested Sogndal. Forskningsfeltet hans er særlig nyere norsk språkhistorie og regionhistorie. Bokutgaven av doktoravhandlingen hadde tittelen Norsk målreising 2. Mål og modernisering 1868–1940 (2011). Han var sentral i prosjektet som resulterte i firebindsverket Soga om Sogn og Fjordane og skrev der bind 3, Fjordfylket på nye vegar 1875–1945 (2017).
Endre Mørck (f. 1952) er professor i norrøn filologi ved UiT Norges arktiske universitet. Faglig har han først og fremst arbeidet med det mellomnorske diplommaterialet og bygdemålstekster fra eldre nynorsk tid, og han har undersøkt den morfologiske og syntaktiske utviklinga fra norrønt til moderne norsk. Han har også skrevet om moderne standard- og dialektsyntaks. De største arbeidene hans er bøkene Unormaliserte middelaldertekster (2006) og Leddstillinga i mellomnorske heilsetninger (2011).
Agnete Nesse (f. 1965) er professor i norsk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Forskningsfeltet hennes er særlig språkhistorie, sosiolingvistikk, flerspråklighet og dialektologi, og hun har blant annet publisert bøkene Språkkontakt mellom norsk og tysk i hansatidens Bergen (2002), Bydialekt, Riksmål og Identitet – Sett fra Bodø (2008) og Innføring i norsk språkhistorie (2013). Hun har også skrevet artikler om skriftspråket i dansketiden, med både empirisk og fagkritisk fokus.
Gro-Renée Rambø (f. 1972) er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Agder. Forskningsfeltet hennes er språkhistorie, språkplanlegging, språksosiologi, språkkontakt og språkdidaktikk. Rambø har blant annet gitt ut bøkene Bokmålsreformen i 1981 – med særlig vekt på Særutvalgets arbeid (1999) og Historiske og sosiale betingelser for språkkontakt mellom nedertysk og skandinavisk i seinmiddelalderen – et bidrag til historisk språksosiologi (2010).
Michael Schulte (f. 1963) er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Agder, og professor II ved Islands Universitet (Háskóli Íslands). Doktoravhandlingen hans har tittelen Grundfragen der Umlautphonemisierung og er utgitt som supplementbind i Reallexikon der Germanischen Altertumskunde (1998). Forskningen faller innenfor fagdisiplinene runologi, germansk filologi og skriftlingvistikk. Han har vært leder for flere prosjekter, bl.a. Language and Literacy in Early Scandinavia and Beyond (2011) og Grammarians, Skalds, and Rune Carvers (2016).
Arne Torp (f. 1942) var professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo, nå er han pensjonist. Forskningsfeltet hans har særlig vært språkhistorie og dialektologi, og han har blant annet publisert bøkene Nordiske språk i nordisk og germansk perspektiv (1998), Gjerstadmålet (2005) og R – ei urokråke i språket (2007). Han har også skrevet lærebøker og vært en aktiv fagformidler både gjennom foredrag og i radio og fjernsyn.
Lars S. Vikør (f. 1946) var professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo og hovedredaktør i Norsk Ordbok 1993–2015, nå er han pensjonist. Forskningsfeltet hans har særlig vært nynorsk leksikologi og leksikografi, nyere norsk språkhistorie, språkplanleggingsteori, normering, språkpolitikk, nordiske språkforhold og nynorsk språk generelt. Han har skrevet en rekke bøker og artikler innenfor fagfeltet sitt, m.a. Språkplanlegging. Prinsipp og praksis (1988), The Nordic Languages. Their Status and Interrelations (1993), Rettskriving hos nynorskforfattarar (1995) og Dialektar som skriftspråk i tre norske distrikt (2004). Redaktør i Maal og Minne 2006–2014.
