Av Jan Ragnar Hagland, Agnete Nesse og Hildegunn Otnes
Språkhistorie er også historia om korleis samfunn har endra seg frå å vera baserte på munnleg språk åleine til gradvis å gå over til å verta avhengige av skrift. Dette kapittelet gir ei skisse av denne utviklinga i norsk språkhistorie. Det handlar om dei media vi har hatt til å formidla språk i opp gjennom tida, først og fremst skrift – frå runer til skrift med digitale medium. Korleis har mediet skrift endra seg over tid, og korleis kan kunnskap om det vera til hjelp i språkhistoriske studiar? Korleis har folk lært å meistra dette mediet? Studiet av skriving i digitale medium utgjer siste etappe i dette historiske oversynet over språkmedium til formidling av skrift og er teke opp som eige emne her med omtale av nye skriveverktøy og nye sjanger- og skrivepraksisar som digitale medium har gjeve oss. Det er lagt vekt på korleis skrift blir brukt i fleire samanhengar enn før og i kombinasjon med andre medium.
Også det munnlege språket har i løpet av det siste hundreåret hatt eigne medium til massekommunikasjon – dei såkalla etermedia, først og fremst radio og fjernsyn. Siste del av dette kapitlet går nærare inn på språk og språkbruk og kva desse media har hatt å seia for haldningar til spørsmål om tilhøve mellom standardtalemål og dialektar. Endringar av språkleg praksis innom desse media over tid vil også bli tekne opp.
Kapittel 2: Uformelt talespråk
Av Jan Svennevig og Ingrid Kristine Hasund
Det uformelle talespråket er noe av det som forandrer seg mest og raskest i språket. De mest aktive endringsagentene her er ungdommene. De bringer nye ord inn i språket i form av slang, og de utvider bruksmåten til eksisterende småord, som for eksempel liksom og bare. Dette kapittelet beskriver hvordan ord og uttrykk i det uformelle talespråket oppstår, utvikler seg og i noen tilfeller forsvinner igjen. Både slang og banning sier mye om generelle utviklingstendenser i samfunnet i sin helhet. Utviklingen av slang viser i stor grad hvilke språk og kulturer som har innflytelse på ungdommer i ulike perioder, og banning gir et innblikk i hvilke emneområder som oppfattes som tabu til ulike tider. Beskrivelsen av småord, eller pragmatiske partikler, viser hvordan etablerte ord kan utvikle nye betydninger og funksjoner i løpet av ganske korte tidsrom. Til sammen fanger disse delstudiene noe av den dynamiske språkhistorien som språkbrukerne selv opplever i løpet av sin levetid og ofte har et bevisst forhold til.
Kapittel 3: Geografisk og sosial variasjon
Av Ivar Berg, Edit Bugge, Unn Røyneland og Helge Sandøy
Dette kapitlet tek føre seg utviklingsliner i det norske dialektlandskapet – frå 1200-talet og inn på byrjinga av 2000-talet, med vekt på både geografiske og sosiale skilje. I løpet av dei tre-fire første hundreåra av denne perioden rekner ein gjerne med at dei fleste av hovudskilnadene mellom dei ulike dialektområda var etablerte. Kjeldegrunnlaget for studiar av talemål i dette lange tidsrommet er naturleg nok svært variabelt; fram til utpå 1900-talet må vi basere oss berre på skriftleg kjeldemateriale. Nettopp tilgangen på kjelder gjer òg at sjølve analysen av utviklinga i nyare tid kan bli meir variert, og vi har betre føresetnadar for både å forstå og forklare dei språklege endringane som går føre seg. Så medan dei tre første bolkane av den grunn legg mest vekt på geografiske tilhøve, trer dei sosiale dimensjonane meir i framgrunnen i dei to siste.
Kapittel 4: Namn
Av Inge Særheim og Kristoffer Kruken
Namna utgjer ein stor del av det språklege inventaret. Viktige utviklingstrekk som gjeld namnelaging og namnebruk høyrer difor med i framstillinga av språkhistoria. I dette kapittelet er det sett på korleis ein gjennom åra har forma og nytta ulike typar namn, og det er gjort greie for viktige endringar i namnelaging og namnebruk, både framveksten og tapet av namnetypar og namnelagingsmåtar. Ettersom mange namn – særleg stadnamn – er overleverte i ubroten munnleg tradisjon som del av språket og munnleg kultur i lang tid, ber dei med seg opplysningar om ulike sider ved språket og språkutviklinga, bl.a. om ordtilfang, ordlaging, form- og lydhistorisk utvikling, tydingsutvikling og språkleg slektskap. I den innleiande bolken er det bl.a. gjort greie for namna som språkhistoriske kjelder, som identitetsmerke og stridsemne, og som spegel av kultur- og språkmøte. Stadnamna og personnamna, som båe er viktige forskingsfelt, har fått eigen omtale.
Del 1: Innleiing
Del 2: Stadnamn
Del 3: Personnamn
Kapittel 5: Fagspråksarbeid
Av Johan Myking, Sylvi Dysvik og Håvard Hjulstad
Dette kapittelet skal gje eit historisk oversyn over arbeidet med norsk som fagspråk på 1900-talet, i praksis avgrensa til terminologiarbeidet. Det har til alle tider funnest faguttrykk og omgrep som er særleg knytte til utøvinga av yrke og spesielle funksjonar. Med utviklinga av moderne vitskap og teknologi skaut òg utviklinga av vitskapleg nomenklatur, terminologi og andre fagspråklege uttrykksmiddel fart internasjonalt, og dette arbeidet kom etter kvart inn i meir systematiske former. I Norden kan vi særleg tenkja på Carl von Linné (1707–1778) og det botaniske klassifikasjonssystemet han utvikla. Framstillinga vil samla seg om det fagspråksarbeidet som kom i stand i Noreg etter at dei to språkpolitiske hovudlinene var utmeisla på slutten av 1800-talet. Det vil først og fremst seia at vi legg vekt på terminologiarbeidet og den terminologiske voksteren som har vore ein del av arbeidet med å utvikla norsk som eit sjølvstendig standardspråk med to varietetar – bokmål og nynorsk.
Etter ei teoretisk og prinsipiell innleiing i bolk 1 følgjer vi i bolk 2 utviklinga av det institusjonelle terminologiarbeidet frå 1897 og til i dag. Dei særeigne terminologiske behova i utbygginga av det nynorske skriftspråket får ein viktig plass i bolk 3. Vi gjer eit dykk i det største einskildprosjektet i norsk terminologihistorie, utviklinga av det norske oljespråket på 1980-talet, i bolk 4. Vi gjer på ulike stader i framstillinga greie for korleis fagspråksarbeidet har fått sin plass som del av det statlege språkarbeidet Språkrådet er ansvarleg for. Til sist prøver vi kort å skissera nokre hovudtendensar i den historia om norsk fagspråksutvikling som kapittelet har teke for seg.
1 Innleiing og oversyn
2 Nasjonalt terminologiarbeid fra RTT til Språkrådet
3 Nynorsk terminologi og nynorske terminologiressursar
4 Eit sentralt domene – oljespråket
5 Nokre hovudtendensar i norsk fagspråkshistorie
Kapittel 6: Andre språk i Noreg
Av Tove Bull, Espen Karlsen, Eli Raanes og Rolf Theil
Norsk språk har alltid vore i kontakt med andre språk. Det har komme til uttrykk på ulike måtar, dels ved at norske språkbrukarar har vore i nær kontakt med og samhandla med brukarar av andre språk, dels ved påverknad frå språk i andre delar av verda gjennom import av ord og gjennom sosial og politisk innverknad frå andre språksamfunn.
Dette kapittelet dreier seg om slike “andre” språk og det dei har hatt å seie for Noreg, men også om andre språk i Noreg, utan at dei nødvendigvis har verka direkte inn på norsk språk. Det betyr at kapittelet omtaler mange forskjellige språk. Innleiinga gjev såleis eit grovt oversyn over norsk språkkontakthistorie. I tillegg er det med bolkar som behandlar einskildspråk som har spelt ei spesiell rolle i denne samanhengen, altså stort sett språk som har hatt stor innverknad på norsk. Det gjeld finsk-ugrisk, først og fremst samiske språk, latin og gresk, mellomnedertysk og engelsk. Men også språk som har og har hatt stabil heimvist i landet, er behandla i separate bolkar. Det gjeld romani, valakisk romai og norsk teiknspråk. Ei viktig prioritering har her vore å gje stor plass til språk som ikkje eller berre i liten grad er omtalte i tidlegare norske språkhistorier.
1 Presentasjon og innleiing
2 Finsk-ugrisk, med hovudvekt på samisk
3 Latin og gresk
4 Mellomnedertysk
5 Engelsk
6 Norsk romani og valakisk romani
7 Norsk tegnspråk
Kapittel 7: Norsk som andrespråk
Av Finn Aarsæther
Norsk som andrespråk oppfattes ofte som et fenomen hjemmehørende i vår tid, forbundet med barn og voksne med innvandringsbakgrunn som lærer norsk i skole og arbeidsliv. Samtidig som en slik beskrivelse er riktig, er den også unødvendig begrensende, fordi den ser bort fra den historiske flerspråkligheten vi har og har hatt i landet vårt. Samisk, tysk, romani, kvensk, skogfinsk og romanes er eksempler på språk innbyggere i Norge har vært i nærkontakt med gjennom ulike historiske epoker – kontaktsituasjoner som for mange av disse minoritetsgruppene har medført at norsk måtte læres, som et andrespråk. Det har til nå ikke vært vanlig å inkludere andrespråksperspektivet i framstillinger av språkhistorie i Norge. I dette kapitlet er det nettopp den historiske dimensjonen ved norsk som andrespråk som vektlegges, samtidig som linjene føres fram til dagens situasjon som preges av at Norge siden 1970-tallet har blitt mer og mer flerspråklig og flerkulturelt, som følge av globalisering og migrasjon.
1 Innledning
2 Internasjonal forskning om andrespråkslæring
3 Andrespråk og fremmedspråk – forsøk på en begrepsavklaring
4 Norsk forskning om andrespråkslæring
5 Norsk som andrespråk som historisk fenomen
6 Romanifolket til Norge
7 Skogfinner i Norge
8 Kvener i Norge
9 Nytt innslag av romfolk til Norge
10 Synet på minoriteter og flerspråklighet i første halvdel av 1900-tallet
11 Norsk i utvandrersamfunnene i USA
12 Det flerspråklige Norge etter 1970
13 Noen trekk ved norsk som kan være utfordrende for innlæreren
14 Oppsummering
Forfattere
Ivar Berg (f. 1982) er førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU. Doktoravhandlingen Eit seinmellomalderleg skrivemiljø. Nidaros erkesete 1458–1537 (2013) kombinerer filologi og sosiohistorisk lingvistikk. Forskningsinteressene hans er historisk språkvitenskap og norrøn filologi generelt, og særlig språklige endringer fra gammelnorsk til moderne dialekter.
Edit Bugge (f. 1983) er førsteamanuensis i norsk ved Høgskulen på Vestlandet. Hun er MA i nordisk språkvitenskap fra UiB i 2007, og i 2015 forvarte hun ph.d.-avhandlingen Språktradering i Bolsøy. En variasjonslingvistisk analyse med vekt på familietilhørighet som sosial variabel. Bugge har vært medredaktør for flere bokutgivelser, sist for Rom for språk. Nye innsikter i språkleg mangfald (2014).
Tove Bull (f. 1945) er cand.philol. og professor i nordisk språk ved Institutt for språkvitenskap ved Universitetet i Tromsø (UiT). Hun var rektor ved UiT i perioden 1996–2001. Hun har hatt en rekke universitetspolitiske og administrative verv, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Forskningsdisiplinene hennes er sosiolingvistikk, dialektologi, flerspråklighet, nordnorske språkforhold, språkkontakt (særlig mellom nordisk og finsk-ugrisk), språk og kjønn, språkendring og språkhistorie.
Sylvi Dysvik (f. 1955) er MA og oversetter (seniorrådgiver) i Seksjon for oversettelsestjenester i Utenriksdepartementet (UD). Hun har vært ansatt i UD siden 1993 og har der hatt ansvar for nynorsk terminologi og vært språklig ansvarlig for nynorsk. Dysvik har også vært medlem av Språkrådets fagråd for terminologi og fagspråk.
Jan Ragnar Hagland (f. 1943) er dr.philos. og var professor i norrøn filologi ved NTNU fra 1986 til han ble pensjonert i 2013. Hans faglige hovedinteresser er norrøn filologi, runologi, språkhistorie og 1700-tallsstudier. Hagland har også hatt flere faglig-administrative verv, blant annet var han dekan ved Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Trondheim (1987–1990). Han har dessuten ledet prosjektet Trondheim–Sofia Corpus of Old Slavic Texts (1996–2002), og i årene 2002–2005 var han leder i styret for Prosjektet Henrik Ibsens Skrifter 2002–2005.
Ingrid Kristine Hasund (f. 1969) er dr.art. og førsteamanuensis ved Institutt for fremmedspråk og oversetting ved Universitetet i Agder. Doktoravhandlingen hennes fra 2003 omhandlet engelsk og norsk ungdomsspråk, og siden da har hun utgitt en rekke vitenskapelige arbeider om ungdomsspråk, med særlig fokus på småord, slang og banning. Hasund har også flere populærvitenskapelige publikasjoner, blant annet bøkene “Fy farao!” Om nestenbanning og andre kraftuttrykk (2005), Slang (2006) og Ungdomsspråk (2006).
Håvard Hjulstad (f. 1949) er cand.mag. og prosjektleder i Standard Norge med spesielt ansvar for terminologi. Han var ansatt ved Rådet for teknisk terminologi i perioden 1985–2001, fra 1987 som konstituert generalsekretær og fra 1990 som daglig leder. Cand.mag.-graden tok han ved Universitetet i Oslo i 1979 med hovedvekt på sammenliknende språkvitenskap.
Espen Karlsen (f. 1966) er fil.dr. og forsker i eldre bokhistorie ved Nasjonalbiblioteket. Han har hovedfag i latin fra Universitetet i Bergen (1993) og doktorgrad i latin fra Uppsala universitet (1998). Han har arbeidet mye med latinsk språk, samt tidlig skriftkultur i Norge. Han leder arbeidet med Dictionary of Norwegian Medieval Latin, samt etableringen av en digital tekstbank for norsk middelalderlatin med støtte fra Norges forskningsråd. Karlsen var redaktør for og bidragsyter til det tematiske samlebindet Latin Manuscripts of Medieval Norway. Studies in Memory of Lilli Gjerløw (2013). I tiden 2007–2016 var han hovedredaktør for tidsskriftet Collegium medievale — Interdisciplinary Journal of Medieval Research.
Kristoffer Kruken (f. 1950) er cand.philol. og professor i navnegransking ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Hovedinteressene hans er edisjonsfilologi og personnavn, og han har blant annet gitt ut Norsk personnamnleksikon (1982/1995/2013), Sophus Bugges brev I–III (2004), Personnamnarbeid av P.A. Munch (2016) og Ivar Aasen: Norsk Navnebog (1997), Ordbog over det norske Folkesprog (2000) og Norsk Ordbog (2003), de tre siste sammen med professor Terje Aarset, Høgskulen i Volda.
Johan Myking (f. 1952) er fil.dr. fra Vasa universitet med en avhandling om motivasjon som termdanningsprinsipp. Han er nå professor og instituttleder ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen. Arbeidsområdet hans har særlig vært terminologi, fagspråk, fagkommunikasjon og leksikologi. Han var i perioden 2007–2010 leder for Språkrådets fagråd for terminologi og fagspråk. Av nyere utgivelser kan nevnes Parallellspråk og domene. Nordisk språkplanlegging på 2000-tallet (2013), skrevet sammen med kollegene Christer Laurén, Heribert Picht og Sigurður Jónsson.
Brit Mæhlum (f. 1957) er dr.philos. og professor i nordisk språkvitenskap ved NTNU. Hun har først og fremst arbeidet med ulike sosiolingvistiske tema, men har også skrevet en del om språkhistorie, lingvistisk faghistorie og vitenskapsteori. Sentrale bøker er Dialektal sosialisering. En studie av barn og ungdoms språklige strategier i Longyearbyen på Svalbard (1992), Mellom Skylla og Kharybdis. Forklaringsbegrepet i historisk språkvitenskap (1999), Konfrontasjoner. Når språk møtes (2007), læreboka Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter (2012, skrevet sammen med Unn Røyneland) og Innganger til språkvitenskap. Teori, metode og faghistorie (2017, skrevet sammen med Stian Hårstad og Terje Lohndal).
Agnete Nesse (f. 1965) er dr.art. og professor i norsk språkvitenskap ved Avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen på Vestlandet. Dr.art.-avhandlingen hennes fra 2002 har tittelen Språkkontakt mellom norsk og tysk i hansatidens Bergen – en tittel som gjenspeiler forskningsfeltene hennes, nemlig sosiolingvistikk og språkhistorie. Nesse har publisert flere både vitenskapelige og populærvitenskapelige arbeid om norsk radiospråk på 1900-tallet. I 2013 ga hun ut læreboka Innføring i norsk språkhistorie, som kortfattet tar for seg hele den norske språkhistorien.
Hildegunn Otnes (f. 1955) er dr.art. fra NTNU og professor ved Institutt for lærerutdanning samme sted. Forskningsinteressene hennes omfatter særlig digitale tekster, samtaleanalyse, funksjonell grammatikk og språkdidaktikk. Otnes har skrevet flere bøker for lærere og lærerstudenter, blant annet Å være digital i alle fag (2009), Grammatikken i bruk (3. utg. 2011), Å lære å skrive (2016) og Tekst i tid og rom (5. utg. 2017).
Unn Røyneland (f. 1967) er dr.art. og professor i nordisk språk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo, og nestleder ved Senter for flerspråklighet, MultiLing (SFF). Røyneland var førsteamanuensis II i nynorsk skriftkultur ved Ivar Aasen-instituttet, Høgskulen i Volda i perioden 2005–2011, og i 2012 var hun gjesteforeleser ved University of Chicago. Forskningsfeltene hennes er sosiolingvistikk og dialektologi, særlig språk- og dialektkontakt, språklig praksis i flerkulturelle ungdomsmiljø, språkholdninger, språkpolitikk og språknormering. Hun har samskrevet lærebøkene Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk (2. utg. 2008) og Det norske dialektlandskapet (2012).
Eli Raanes (f. 1959) er førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU. Faglig har hun vært tilknyttet profesjonsutdanningen Tegnspråk og tolking i mange år. Hun disputerte i 2006 med avhandlingen Å gripe inntrykk og uttrykk. Interaksjon og meningsdanning i døvblindes samtaler. En studie av et utvalg dialoger på taktilt norsk tegnspråk. Fagområder hun forsker på, er tegnspråk, tolkefag, interaksjonsstudier og kommunikasjon med døvblinde.
Helge Sandøy (f. 1947) er professor emeritus i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Forskningsfeltene hans er særlig sosiolingvistikk og dialektologi, språkhistorie, fonologi og vestnordiske språk. Han har publisert innenfor alle disse feltene, m.a. bøkene Talemål (2. utg. 1996), Lånte fjører eller bunad? Om importord i norsk (2000), Romsdalsk språkhistorie (2011) og Talemål etter 1800 (2015). Han har også hatt flere verv, bl.a. i Norsk språkråd, og han har vært leder for flere forskningsprosjekter: Talemål hos ungdom i Bergen (1980–1983), Moderne importord i språka i Norden (2000–2008), Den nye norsken (2000–2005), Dialektendringsprosessar (2008−2014) og Språkutvikling på industristader (2012–).
Jan Svennevig (f. 1962) er dr.art. og professor i språklig kommunikasjon ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo, hvor han også er temaleder på forskningssenteret MultiLing – Senter for flerspråklighet. Hovedinteressene hans er samtaleanalyse, interkulturell og flerspråklig kommunikasjon, interaksjon på arbeidsplassen og pragmatiske partikler. Svennevig underviser på studiet Retorikk og språklig kommunikasjon, og har blant annet skrevet Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse (2. utg. 2009).
Inge Særheim (f. 1949) er dr.philos. og professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger, hvor han også har vært prorektor og nestleder i styret, og dessuten dekan ved Avdeling for humanistiske fag. Særheim er navneforsker med stedsnavn som spesialfelt og har skrevet flere bøker om dette emnet. Doktoravhandlingen hans bar navnet Namn og gard. Studium av busetnadsnamn på -land. Han er redaksjonsmedlem i navnefaglige tidsskrift, medlem av Klagenemnda for stedsnavnsaker og har vært medlem av Språkrådets fagråd for normering og språkobservasjon.
Rolf Theil (f. 1946) har magistergrad i lingvistikk og er professor emeritus i allmenn og afrikansk lingvistikk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Theil har et bredt språkvitenskapelig kompetanseområde og er interessert i språk fra hele verden, men han har arbeidet mest med afrikanske språk og har i flere perioder drevet feltarbeid bl.a. i Kamerun og Etiopia. Gjennom over førti år har han vært lærebokforfatter, og han har arbeidet mye med popularisering av faget sitt. Han er en av de få i Norge som forsker på romani, og han har i tillegg til flere artikler om språket også nylig gitt ut boka Vandriane rakkrar / Taterne forteller / Taterane fortel (2014).
Finn Aarsæther (f. 1958) er ph.d. og førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Fakultet for Lærerutdanning og Internasjonale Studier. Siden 2012 har han også vært prodekan for studier ved dette fakultetet. Doktoravhandlingen hans fra 2004 er innenfor flerspråklighetsfeltet og drøfter kodevekslingsstrategier blant pakistansk-norske skolebarn i Oslo-skolen. Forskningsinteressene hans har de siste årene vært rettet mot ungdomsspråk i det flerkulturelle Oslo, blant annet gjennom det NFR-finansierte UPUS-prosjektet (Utviklingsprosesser i urbane språkmiljø). Aarsæther har også publisert flere arbeider innen feltet andrespråksdidaktikk.
