Papendorf, Knut: Siktet som tyskertøs

Papendorf, Knut: Siktet som tyskertøs

  • 260,00 kr
    Enhetspris per 
Avgift inkludert.


Rettsoppgjøret i videre forstand


Mange «tyskerjenter», altså norske kvinner som hadde vært sammen med en eller flere tyske soldater, ble internert etter frigjøringen. Disse unge kvinnene hadde, ved siden av å ha vært sammen med en eller flere tyske soldater, ofte også hatt «tyskerarbeid». Som det vil bli vist i denne boka skulle begge disse forhold spille en avgjørende rolle i politiets håndtering av sakene.

Hjemlene for å internere disse kvinnene var de såkalte beskyttelses- og smitteanordninger. Den såkalte beskyttelsesanordningen åpnet opp for å internere kvinner «som blir eller befryktes å ville bli utsatt for overlast fra befolkningens side på grunn av formodning om unasjonalt sinnelag». Politiet sto for praktiseringen av denne anordningen. Med den såkalte smitteanordningen var det anledning til internere kvinner man antok var smittet med en kjønnssykdom «på sykehus eller annet sted … når … det er skjellig grunn til å frykte for at vedkommende vil komme til å smitte andre». Denne anordning ble praktisert av helsemyndighetene. I materialet som ligger til grunn for denne boka er internering med hjemmel i beskyttelsesanordningen best dokumentert. Aanalysen vil derfor også i høy grad fokusere på politiets og Rikspolitisjefens praktisering av denne anordningen.

At interneringen av disse unge kvinner i realiteten oftest betydde en sanksjonering eller avstraffelse utenfor strafferetten, er påstått og delvis empirisk behandlet tidligere, for eksempel i Grøtnæs’ prisverdige skisse (1986), Helgesens glimrende analyse (1990), Olsens omfattende studie (1998) og sist i Pedersens studie (2012). Med det kan man si at det er tydelig at disse kvinnene, ved å bruke interneringsinstrumentet, i realiteten ble straffet. Men det som mangler er en mer inngående undersøkelse av disse anordningene under rettskildehensyn samt deres konkrete praktisering og bruk av spesielt politiet som kvasi-strafferettslige inngrepshjemler. Og i tillegg: ikke bare menigmann på gata, men politiet med Rikspolitisjefen og med dette også Justisdepartementet i spissen, var delaktig i en, som denne undersøkelsen vil vise, i realiteten rettsstridig kvasi-strafferettslig sanksjonering av en nærmest forsvarsløs gruppe i samfunnet.